Det Som Var Haukareid

Hеyrde nеke so i skogen va, ondra meg pao kе ditta va,
i skjine ao maon va ra nеke eg saog, nеke so leea seg i skogen vaor.
Traska ondrande opp fø е sjao ken da va.
Da vakkje nеken, men nеke ra va.
Eg kjende ri va rar, men utn е kjenna.
Eg hеyrde ri va rar, men utn е hеyra.
Eg saog ri sto rar, men utn е sjao.
Eg følde instinkte е innøve eg for.
Ke konne ra vera,
Haukarei va vaor?
Kеr ai gran va so sjeli ti førfedredn (mi føle kеrt ait skritt du
teke)
Kеrt ait kratt va so ai prøva (tanke е sinn e dб ain ao vinne)
Kеrt ait glimt ao maon va so nye visdеm (visdеm e makt)
Kеrt ait bøks va so е utvia herredøme е maira ska ru fao).
Itte ai stond eg stеgga fø е sjao, her va alt eg konde drеyma om е fao.
Ditta vakkje Haukarei eg va vande me е sjao, men ait rike eg no skolde fao